Tenk om vi kjente følelsene våre på en slik måte at vi visste hva de er godt for, selv når de gjør vondt. Om vi hadde forstått at sårbarhet er portalen til behovene våre, og bindeverket i relasjonene våre. At det å se andres sårbarhet utløser empati og gjør hjertet vårt varmt for andre.

Tenk om vi visste at vi alle er engstelige og redde innimellom – det er det som holder oss trygge for fare og i live. Og at når vi blir redde for noe som ikke er farlig, så trenger vi støtte til å mestre, ikke å unngå.

Det er ikke en svakhet å være lei seg, det er en naturlig reaksjon på at vi savner, eller har mistet noe, som er viktig for oss. Da trenger vi nærhet og trøst, ikke å være alene og isolere oss.

Skyldfølelse og skam er naturlig og viktig for å lære hva som er greit og ikke greit, men vår hang til å klandre og kritisere oss selv kan gjøre skammen så overveldende at vi har lyst til å krympe sammen til en liten ball og forsvinne i jorden – eller bare dø.

Tenk om vi hadde klart å kjenne på skammens behov for anerkjennelse og aksept – ikke bare fra andre – aller mest fra oss selv.

Hva om vi hadde anerkjent sinne som kraften som får oss til å stå opp for oss selv og for det som er viktig for oss. Slik at vi kan sette grenser, si tydelig nei, og gjenopprette trygghet når vi blir truet, og overvinne hindringer for å nå målene våre.

Ville det ikke være fint om vi kunne kjenne forskjell på å være sint fordi noen har trådt over grensene våre – og å være sint fordi vi egentlig er redde, skamfulle eller ensomme.

Eller når vi blir redd fordi vi egentlig er sint, men ikke tør å si ifra.

Eller blir lei oss og gråter når vi egentlig er sinte.

Eller blir skamfull fordi vi ikke anerkjenner sårbarheten vår – og løsningen blir å legge lokk på de vonde følelsene.

Tenk om vi bare kunne føle det vi føler, og la det informere oss om hva vi trenger, hva som er viktig og meningsfullt for oss. La dette gi retning for tankene og handlingene våre.

Og klarte å finne motet til å kjenne etter og si ifra om hva vi egentlig trenger, i stedet for å klandre andre for ikke å gi oss det.

Så er alt dette så inderlig vanskelig, når sinnet koker i topplokket, når skammen brenner i kinnene, når tristheten river i hjertet eller når frykten lamslår oss.

Hvordan ville det vært om vi hadde de erfaringene som trengtes for å gjøre nytte av følelsene våre. Som at noen satte ord på dem for oss da vi ikke forsto, hjalp oss å kjenne igjen hvordan de oppleves i kroppen.

Noen som aksepterte følelsene når de slo ut i full blomst, lyttet med hele seg når følelsene bare hvisket – og møtte tristhet med nærhet og trøst, engstelse med trygghet, sinne med forståelse for viljen vår og skam med normalisering og anerkjennelse.

Slik at vi kunne gå ut i livet med en grunnleggende tro på at noen kan være der for meg og ha ryggen min uansett hva, beskytte meg og holde meg når jeg ikke klarer å holde meg selv, akseptere meg uten forbehold og anerkjenne meg for akkurat den jeg er, selv uten at jeg presterer.

Hvordan hadde verden sett ut da, mon tro?

(Teksten ble første gang publisert i Bergens Tidende Debatt 19.10.19)

Teksten er skrevet av psykolog Vanja Hjelmseth, ved IPR Bergen. Vanja er medforfatter på boken "Emosjonsfokusert Ferdighetstrening for Foreldre", skrevet sammen med Anne Hilde Vassbø Hagen, Bente Austbø og Joanne Dolhanty.