Faens koronavirus!

I går tok jeg, en førti år gammel psykolog, meg selv i å bli sint på en mikroorganisme.

De av oss som har vokst opp i Norge har stort sett vært vant til stor grad av forutsigbarhet, og forventer at hverdagen ser lik ut fra uke til uke. De fleste av oss misliker uforutsigbarhet. De siste ukene har vært preget av nettopp dette.

Uker med usikkerhet og plagsomme forsiktighetsregler og rutineendringer kuliminerte med å måtte avlyse en lenge etterlengtet venninnetur til London. Og hvordan blir det egentlig fremover? Kan vi fortsette å være på jobb? Får vi feiret store dager? Må bryllupet som vi gleder oss sånn til utsettes? Forbanna koronavirus.

Når vi blir hindret i å gjøre det vi har lyst til er sinne og irritasjon en naturlig reaksjon. Men hvor produktivt er det egentlig å være forbanna på en mikroorganisme, og kan det være at sinnet også beskytter mot andre og mer sårbare følelser?

Følelser hjelper oss med å få dekket grunnleggende behov. Frykt motiverer oss til å søke trygghet og beskyttelse. Det er sunt og naturlig å føle frykt når vi står overfor en trussel. Hvis vi ikke var i stand til å føle frykt ville vi heller ikke hatt en indre drivkraft for å følge råd og forsiktighetsregler som beskytter oss. Vi mennesker er flokkdyr, så vi føler også frykt på andres vegne og har behov for å beskytte flokken vår. Vi er utstyrt med empati som også hjelper oss til å ta hensyn til andre som er del av den større menneskeflokken selv om vi ikke kjenner dem personlig.

Samtidig er frykt en forferdelig ubehagelig følelse. Vi føler oss små og maktesløse når et virus setter hele verdenssamfunnet på hodet. Noen ganger kan frykten kjennes så overveldende og uhåndterlig at vi får lyst til å dytte den vekk eller ignorere den. Ofte kan følelser som kjennes mer akseptable og håndterbare dukke opp og «redde oss» fra den opprinnelige følelsen. Vi kan bli sinte når vi egentlig er redde, eller dekke over tristhet og følelse av isolasjon med galgenhumor.

Vi trenger nok alle å kunne beskytte oss litt i denne vanskelige tiden. Vi kan ikke føle på alt alltid. Vi trenger litt galgenhumor, og irritasjon kan kjennes mer mobiliserende enn å kjenne på sårbarheten hele tiden. Det er kanskje ikke så farlig å bli litt sur på et virus. Farlig blir det først hvis disse beskyttende følelsene får forrang, og vi i stedet for å la oss motivere av frykten følger sinnet og nekter å endre på livsstilen, eller ikke orker å forholde oss til frykten og beskytter oss gjennom å benekte at trusselen er reell. Da kan vi sette både oss selv og andre i fare.

Og hva ligger egentlig under frustrasjonen over å måtte avlyse en tur til London? Hjemme, og sammen med min gode og forståelsesfulle kjæreste kunne jeg gi det litt plass. Jeg er redd for mine nærmeste som er eldre eller har helseproblemer. Jeg er redd for å komme i skade for å smitte noen som er sårbare. Og jeg synes det er trist å miste det vi stort sett kan ta for gitt, forutsigbarhet, trygghet og å kunne glede oss til reiser og store begivenheter. Og jeg savner de av mine kjære som er langt borte litt ekstra akkurat nå. Og etter å ha delt litt, grått litt og fått en god klem, kjennes det litt lettere å stå i dette sammen. Og jeg kjenner meg også mer mobilisert til å tilpasse meg en ny hverdag. Sette meg inn i nettbaserte løsninger for å kunne fortsette å jobbe, og sjekke inn med venner og familie selv om det er på telefon eller nett. Og det kjennes også helt greit å ta det sosiale ansvaret og avlyse turen selv om det går i mot mine personlige ønsker.

Når vi er triste, redde og føler oss sårbare trenger vi omsorg, nærhet og betryggelse. Det er ekstra vondt at akkurat denne situasjonen gjør at vi må distansere oss sosialt. Vi mister mange av de gode kontaktpunktene med venner og kollegaer, og noen må være atskilt fra familien på grunn av sykdom og karantene.

God medisin mot overveldelse og utrygghet er å snakke om hvordan vi har det med noen vi er trygg på. Våger vi å kjenne på de vonde følelsene, er det lettere å kjenne hva vi egentlig trenger. Ta kontakt med de du er glad i og kanskje noen du ikke har snakket med på lenge på sosiale medier. Kontakt er medisin mot å føle seg ensom og isolert, og kanskje oppdager du at andre har det omtrent sånn som deg.