Tid til å lytte

Først publisert på psykologisk.no, 31.08.17.

Det er 2013, og jeg har akkurat født to små jenter. Så kommer det verste. Jeg husker intense smerter, morkaker, hull i livmoren og mange frakker som vrimlet rundt meg. Kroppen ble tippet bakover, og i det fjerne kunne jeg høre kommentaren «Det er veldig mye blod». En frakk setter seg ved hodet mitt og ber meg om å åpne øynene hvert andre minutt: «Kan du høre meg? Kan du åpne øynene?» Skal jeg dø nå, tenkte jeg. Skulle vi bare oppleve et kort møte med hverandre?

Smertene blir mindre intense, støyen fra alle frakkene avtar, og jeg trilles inn på barselavdelingen, litt over to liter blod fattigere. Det er fantastisk å møte de små skapningene igjen. Mindre fantastisk er det å oppdage at svangerskaps­forgiftningens væskefylte føtter fremdeles er der. Alle sier at vannet kommer til å fosse ut om kort tid. Jeg gleder meg stort.

Ungene veier overraskende mye til å være så bittesmå. Det er som å ha to mursteiner liggende på brystet. Det at jeg føler meg som klodens verste mor forblir usagt. Jeg har mye vann i beina, og huden strammer. «Har du sovet godt?» spør en frakk hver morgen. «Nei» er svaret hver gang. Jeg forklarer at jeg ikke kan ligge flatt. Jeg må ha sengeryggen helt oppe, med hundre puter, og likevel kjennes det ubehagelig i halsen. Jeg vet ikke hva det er. En form for halsbrann? Det bobler i hvert fall. Det er vanskelig å sove i 90 graders vinkel, selv med et godt grep øverst i sengekanten. Når søvnen siger på, løsner grepet, kroppen synker og ubehaget kommer. Frakken sier at jeg sikkert bare er engstelig.

Jeg får mer og mer vann i beina. Jeg trykker og lager mønster i huden. Tuller med alle frakkene om alt de kan få lov til å gjøre bare jeg blir kvitt vannet. «Kan dere ikke bare stikke små huller i beina? Kast meg på overlegen som en vannballong!» Frakkene sier at det er helt normalt å få mer vann i kroppen etter en fødsel.

Et familievennlig sykehus

Frakkene er stolte av at de er et mor–barn-vennlig sykehus. Jeg lengter derimot etter et familievennlig sykehus. Barnas far får stort sett ikke være der. Kun to timer om dagen. Jeg kan selvsagt besøke ham ute på gangen eller ved kiosken. Men jeg sover ikke, har smerter, er tungpustet og har jævla masse vann i beina.

Jeg strever med å gå og hente melk til barna eller mat til meg selv. Bespisningen er som regel ferdig og maten fjernet når jeg har anledning til å hente en skive. Etter noen dager med særdeles lite matinntak drister jeg meg til å si til den ene frakken at jeg bare må spise nå som det er mat, og så mater jeg barna etterpå. «Du kan spise etterpå. Barna først!» Dette blir prentet inn fra dag én. Jeg skjønner poenget, men det er en grunn til at man skal ta på egen oksygenmaske før man hjelper barnet med sin.

Flere ganger når jeg har klart å karre meg ut til kjøkkenkroken, støttende på trallen med to små nurk i, har den akkurat stengt. Jeg er for sliten til å be om mat, og jeg har dårlig appetitt. Det interesserer meg ikke så mye. Jeg prøver igjen neste dag. Hurra! Jeg fikk meg et halvt rundstykke med ost og skinke. Sleper meg tilbake til sengen. Tar et tygg. Barna begynner å gråte, og de sovner i fanget mitt etter mating. Jeg ser bort på rundstykket som ligger der på tallerkenen og roper på meg. Jeg strekker ut hånden. Ahhh, akkurat ikke. Så nære, men likevel så langt borte. Jeg holder på å le meg ihjel. Det er et lyspunkt i den ellers så mørke tilværelsen. En og en halv time senere: Osten er svett, og skinken har begynt å krølle seg. Sulten har gått over til likegyldighet, og jeg ringer ikke på en frakk og ber om nytt rundstykke.

Jeg har besøk av min storesøster og min nære venninne og kollega. En av frakkene ber dem innstendig om å gå. «Mor er sliten. Hun har litt feber. Hun orker ikke mer besøk. Hun må hvile.» De får beskjed om at besøkstiden er over. Jeg prøver å si til frakken at jeg gjerne vil ha besøk så lenge som mulig, og siden jeg er alene på rommet, burde det gå fint. Frakken sier at mødre ikke er så gode til å sette grenser, si hva de har behov for og at jeg trenger hvile. Jeg sier det ikke høyt, ikke sånn som jeg føler det: Du har ikke skjønt hva jeg trenger! Jeg trenger å være med de jeg er glad i. Jeg trenger å komme meg vekk herfra, hvis jeg skal overleve!Jeg trenger mat, og jeg trenger at noen fjerner det satans vannet fra kroppen min! Hele kvelden og dagen etter er fylt av tårer, tristhet, ensomhet og vann i beina. Jeg har ikke krefter til å være skikkelig forbanna, men jeg er det. Om natten galopperer hjertet. Det høres ut som en gjeng ville hester. En frakk kommer og tar blodtrykket. «Du er nok bare litt engstelig.» Dette har jeg hørt før.

Fødselsfrakken kommer innom. Hun spør om det går bra – og forventer et ja. Jeg sier at jeg ikke sover. Det bobler i halsen. Jeg er tungpustet, har høy puls innimellom og mye vann i beina. Jeg spør om ikke det vannet skal forsvinne? Hun spør om jeg kan heise opp buksen. Hun ser på tømmerføttene i to sekunder og sier: «De ser jo litt store ut, men nå vet jo ikke jeg hvordan beina dine ser ut til vanlig.» Jeg slipper ned buksen med et sukk og tenker i mitt stille sinn: Det er ingenting du kan hjelpe meg med. Jeg vil hjem.

En ny frakk sier jeg kan få reise hjem hvis jeg klarer å stelle barna alene hele natten. De mates og stelles hver tredje time. Jeg sier at jeg er så trøtt og har så vondt at jeg ikke klarer det, men den fantastiske mannen min, barnas far, skal være hjemme de første 2,5 månedene for å hjelpe meg. Jeg er klar for å dra hjem. I hodet mitt tenker jeg at alt skal bli bedre bare jeg kommer meg hjem. Å ta seg av barna uten hjelp betyr en grusom natt. Jeg er på en måte sykere om natten, uten at jeg forstår hvorfor.

Noe er galt

Tidlig neste morgen tar jeg med barna og går i dusjen. En frakk kommer inn og sier hysterisk: «Har du tatt barna med inn på badet?! Dampen!» Jeg tenker: Du tuller med meg? MINE barn tåler faktisk damp! Men ordene kommer ikke ut. Jeg føler meg sårbar der jeg står i dusjen. Jeg kjenner at blodet renner, jeg har ikke spist eller sovet noe særlig på seks dager, og jeg tviler på min egen moderlighet. Ungene forsvinner. Det er som om det er frakkenes barn. De bestemmer.

Jeg sminker meg, for jeg antar at det blir tatt masse bilder på vei hjem og hjemme. Utskrivingsfrakken kommer og spør hvordan det går. Hun påpeker at jeg ser opplagt ut, med farge i ansiktet. Jeg er tydelig på at jeg vil hjem, men jeg sier også at jeg ikke sover fordi jeg ikke kan ligge flatt, at jeg har en boblende følelse i halsen, er andpusten, har tørrhoste og masse vann i beina. Hun lytter på lungene og sier alt er fint og at jeg kan reise hjem. Jeg spør om jeg kan ta vanndrivende. Hun sier at det må jeg ikke finne på, for da kan jeg risikere å bli dehydrert. Jeg skjønner ikke poenget siden jeg aldri har vært så hydrert noen sinne. Jeg spør igjen: «Er du sikker på at det ikke er lurt å ta vanndrivende og bli kvitt alt vannet? Det forsvinner ikke. Det kommer mer og mer. Jeg har vann langt opp på lårene.» Svaret er det samme.

Vi drar hjem. For en frihetsfølelse! Jeg fryder meg over å være med mannen min og barna mine, og vi kan gjøre akkurat som vi vil. Vi rigger oss til foran andre sesong av Game of Thrones. Barna sover på hver vår arm. Livet i stua er tommel opp i cirka 30 minutter, så blir jeg dårlig. Veldig dårlig. Det svimler for meg. Jeg blir kvalm. Ubeskrivelig skral. Om natten føler jeg ikke at jeg kan holde barna. Jeg stoler ikke på armene mine. De er så svake. Jeg føler meg så rar. Mannen min og barna legger seg på sofaen nede, mens jeg er oppe. Jeg finner alle putene i huset og stabler. Prøver å sove sittende. Døser litt innimellom. Virkelighetsfølelsen begynner å bli ujevn. Jeg er uvel på så mange nivåer. På et tidspunkt må jeg si høyt til meg selv at «Du har ingenting med Game of Thrones å gjøre! Det spiller ingen rolle hvilken familie du er på lag med. Du sitter i sengen din, på rommet ditt, og nå skjerper du deg.»

En ny natt kommer. Jeg er alene i min egen Westeros-verden, mens den fine familien min er i underetasjen. Det virker som jeg er i en annen galakse. Stuen nede er lysår unna. Jeg ringer Kvinneklinikken og får snakke med en sykepleier. Jeg sier at jeg er veldig dårlig og bekymret for min helse. Jeg får beskjed om å ringe tilbake hvis jeg blir dårligere. Jeg googler symptomene mine og ordet fødsel. Det står at hvis du har disse symptomene etter en fødsel, skal du inn til behandling med en gang. Du skal ikke vente med å gå til fastlegen dagen etter. Jeg blir dårligere, mer bekymret og ringer Kvinneklinikken på ny.

Jeg forteller en ny lege om alle symptomene og at jeg nesten ikke har sovet på en uke, at jeg ikke er i stand til å ta meg av barna og at frakkene på sykehuset sa det var engstelse, men at jeg er bekymret for at jeg er alvorlig syk. Han er enig i at det nok er engstelse. Jeg sier at jeg kjøper at hyperventilering og høy puls kan være angst, men at den surklingen i halsen ikke kan være det. Av en eller annen dustete grunn sier jeg ikke at jeg er psykolog. Han sier at jeg må kontakte førstelinjen. Jeg kan ikke komme inn igjen på Kvinneklinikken. Han ber meg ringe fastlegen i morgen.

Når han hører tørrhosten min gjennom røret, sier han at han tror det kan være lungebetennelse. Jeg blir håpefull. Kan jeg ta antibiotika, og så går det over? «Ja, kanskje.» «Supert! Men er du helt sikker på at det ikke er noe mer alvorlig?» «Ja, det tror jeg ikke det er. Du kan ikke komme inn hit nå i natt.» Jeg sier ikke noe om informasjonen jeg fant på Google. Jeg sier bare ha det – og lurer på om jeg overlever natten. Jeg vurderer å ringe legevakten, men det sitter langt inne når jeg ble avvist av Kvinneklinikken. Tenk om det bare er angst? Jeg har et ørlite håp om lungebetennelse.

Jeg prøver å slappe av ved å lene hodet mot veggen mens jeg sitter på sengekanten. Jeg prøver å tenke at det er angst og puste meg rolig, men det går ikke. Jeg har en nagende tvil knyttet til hvorvidt jeg hører til familien Stark eller Targaryans. Det er så komplisert og vanskelig å velge. Jeg planlegger morgendagen. Det er halvannen time til jeg kan stå opp. Det er bare å holde ut. Jeg drømmer om antibiotika, sovetabletter, den søte, lange søvnen og Jon Snow.

Det er hjertet

Jeg sier ifra til mannen min, som står med hodet ned i vuggen, at jeg drar til legen. Drosjesjåføren kommenterer at det må være noe i veien med lungene mine. Jeg kommer inn legekontordøra iført joggebukse og Crocs. Jeg går rett i luka og sier at jeg må få treffe fastlegen. «Jeg er dritdårlig.» Resepsjonisten sier at fastlegen ikke har kommet ennå, men at jeg kan sette meg utenfor kontoret hans. Der sitter vi fire stykk når fastlegen kommer. Jeg hopper frem i stolen og sier desperat at jeg ikke har time, men må inn. På legens kontor bryter jeg ut i gråt og sier mellom anfall av hyperventilering at jeg ikke har sovet på åtte netter, er veldig dårlig, ikke kan ta meg av barna og at de på Kvinneklinikken sier det er angst eller lungebetennelse.

Fastlegen avklarer raskt at det ikke er lungebetennelse. Han lytter på ryggen mens jeg lener meg forover, og han hører ingen lyder. Han ber meg puste normalt. Jeg prøver. Han blir streng: «Pust skikkelig!» Legen har aldri snakket slik til meg før. Jeg har aldri grått på kontoret hans før. Han sier at jeg skal dra og ta røntgen. Han sier at det sikkert kan være et snev av engstelse, men han vil undersøke mer. Han skriver ut en resept på innsovningsmedisin, som jeg tar imot som en pillemisbruker i abstinens.

På vei til røntgen er drosjesjåføren bekymret for lungene mine og sier at han kjører meg helt frem til døren. Jeg henger over skranken, men retter meg opp i ryggen hver gang jeg snakker med noen. Det er rart hvordan skammen styrer oss. Jeg vil jo at de skal skjønne at jeg er syk. Hvorfor skjerper jeg meg? Radiografen er veldig forståelsesfull og loser meg gjennom MR-undersøkelsen. I heisen på vei ut spør en eldre mann meg om alt er i orden, og om jeg trenger hjelp der jeg henger over rekkverket. Jeg sier det går fint.

På vei til apoteket kommenterer drosjesjåføren at jeg virker alvorlig syk. Idet drosjen stopper opp, ringer fastlegen. «Du har vann på lungene og må på akutten.» Jeg spør om jeg skal dra med en gang. Fastlegen sier at han ikke vet hvilken akutt jeg skal til, Haukeland eller Haraldsplass sykehus, og at han ringer opp igjen når det er avklart. Han sier jeg kan dra hjem i mellomtiden. Han ringer på ny mens jeg krabber opp trappen til ytterdøren. Jeg blir liggende i trappen mens han snakker. Han sier at jeg skal på Haukeland. Jeg spør om det er alvorlig og om jeg må skynde meg. «Pakk tannbørsten og dra.» Ute skinner solen. Det er fristende å bare bli liggende i trappen. Jeg bruker litt over en time på å pakke tannbørsten og komme meg inn i en ny taxi til akutten.

«Deg har vi ventet på. Du skal legge deg ned enten du vil eller ikke», sier de på akutten. To frakker stormer til med en seng. Jeg nekter å ligge og får sitte på kanten. De fester ledninger på meg, tar pulsen min og setter litt oksygen i nesen. Så er det inn på et annet rom, og det kommer flere ledninger og mange spørsmål. Jeg tar meg sammen, får ny energi, vet jeg er i ferd med å få hjelp. De sier etter kort tid at det kan være lungene, men de tror det er hjertet. Jeg sier at jeg må hjem igjen til mine to nyfødte tvillinger og spør om de tror jeg må bli lenge. De sier at jeg er veldig syk og må konsentrere meg om å bli frisk. Jeg lurer likevel på sånn cirka hvor lang tid det tar. Kan jeg få et estimat?

Jeg spør om jeg kan sende en SMS til mannen min, og får telefonen. Jeg skriver at «De tror det er hjertet, men det kan være lungene det er noe i veien med. Jeg vet ikke når jeg kommer hjem. Tror jeg må bli her en stund.» Det går noen minutter. Jeg sier at jeg må ha telefonen en gang til. Dersom jeg dør, kan ikke siste SMS til mannen jeg hadde tenkt å bli gammel sammen med, være av medisinsk karakter. «Jeg elsker deg» blir siste SMS. Jeg får litt dårlig samvittighet. Tenk om han blir bekymret. Frakken ringer hjerteavdelingen, og plutselig haster vi av sted. Bevisstheten begynner å glippe. Jeg får med meg at de beveger seg fort, men rolig. De ber høflig en annen pasient om å vente på neste heis. Vi må prioriteres.

Egen maske først

De setter på meg en oksygenmaske. Det er som å bli kneblet. Det er vanskelig å snakke. Jeg er kvalm. En av frakkene sier han skal stille meg en del spørsmål og ber meg kun nikke eller riste på hodet. «Har du gått opp i vekt i det siste?» Herregud! Har noen glemt å fortelle at jeg fødte tvillinger for åtte dager siden? Jeg har gått jævlig mye opp og ned.

Jeg begynner å mime stor mage og fødsel. Han spør igjen. Jeg vifter med hånden, «bob bob», for å indikere at det ikke finnes noen gode svar. En sykepleier slipper nyheten om fødselen, og vi kan gå videre. Frakken sier så at de må sette kanyler i hovedpulsårene. Er det noe jeg synes er virkelig ille, er det kanyler. Jeg begynner å bli stressa. Han sier at det kommer til å gjøre vondt. Jeg må kaste opp, og jeg får et beger. Jeg river av meg oksygenmasken. Det er ikke greit. Den må visst være på – uansett. De setter den på igjen samtidig som de prøver å stikke i pulsårene ved håndleddet.

Panikken slår inn. Jeg river av oksygenmasken, hiver etter pusten og sparker og slår rabiat rundt meg. Den ene assistentfrakken ser livredd ut. Det forskremte ansiktet borer seg inn i hukommelsen. Jeg har lyst til å dø. Jeg klarer ikke mer smerte. Kroppen har fått nok. Umiddelbart etter kommer tankene: Selvfølgelig vil du ikke dø! Du har to små babyer. De kan ikke vokse opp uten en mor. Nå må du roe deg ned og puste rolig. Slutte å sparke og bli helt rolig. Du er jo psykolog for faen. Dette kan du. I det fjerne hører jeg en bestemt, men varm stemme: «Du skal ha på oksygenmasken.» Jeg lar henne sette den på. De stikker i hovedpulsårene, men jeg kan ikke lenger gjenkjenne smerten. Jeg bare vet den var der.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sovet, men når jeg våkner, er jeg koblet til et hav av maskiner. Masken er min venn i flere dager. Alle frakkene er alvorlige. De prøver å finne ut av hva som har skjedd. «Det var godt du kom når du kom. Det stod om minutter. Det var viktig at du roet deg og at vi fikk på oksygenmasken. Du hadde full panikk, for så å bli helt rolig. Det var avgjørende. Situasjonen er fremdeles alvorlig.»

Jeg manner meg opp og spør: «Hva er worst case scenario?» Frakken ser veldig alvorlig ut, motvillig sier hun: «I verste fall hjertetransplantasjon.» Jeg kan lese mellom linjene, jeg vet at hjertetransplantasjon ikke er det verste. Jeg vet også nok om kroppen til å vite at oksygenopptak på rundt 70 prosent, blodtrykk på 260/160 og skyhøy puls over tid er en vandrende risiko for hjernen så vel som hjertet. Jeg skjønner alvoret.

Den første natten på sykehuset sier en av frakkene at hun kan overvåke meg fra overvåkingsrommet og at jeg er helt trygg, men hvis jeg vil, så kan hun sitte på rommet mitt i natt. Jeg nikker. Frakken sitter og jobber, og lyden fra tastaturet er så beroligende og søvndyssende. For en utrolig varm og fin frakk. Jeg tror ikke frakken vet hvor mye det betyr for meg at hun sitter i rommet, for jeg sier det aldri til henne.

Åtte dager med hjertesvikt

I de påfølgende dagene kommer hjertets pumpekapasitet seg opp på cirka 20 prosent. Det er god fremgang. Den ene ventrikkelen lekker fremdeles. Hjertet har vokst seg stort etter å ha løpt maraton i åtte dager, etter åtte dager med hjertesvikt. Min andre dag på sykehuset får jeg den mindre farlige diagnosen post partum cardiomyapeti – hjertesvikt i forbindelse med fødsel. To–tre mødre i Norge hvert år. Fem år siden forrige tilfelle på Haukeland. En velkjent, men sjelden sykdom. Alle som får den, er hjertefriske i forkant, og nesten alle blir helt friske etterpå. Det kan verdens nydeligste overlegefrakk stolt og lettet forklare at de har landet på. Behandlingen er hjertemedisiner og vanndrivende. Minus sju liter vann senere er beina endelig gjenkjennelige igjen.

Det er ubeskrivelig å se barna igjen. Det er vondt at de bare er på besøk en kort stund, men jeg sover mesteparten av tiden, og jeg vet at de har det godt. Barna er definitivt verdt å dø for og å leve for.

Det er trygt på hjerteavdelingen ved Haukeland. Men etter omtrent en uke gjør de det utilgivelige og sender meg tilbake til Kvinneklinikken. Til de som ikke ville ta imot meg da jeg ringte desperat to netter etter utskrivelsen. De skal følge opp hjertet mitt nå. Hjertet mitt i deres hender. De jeg har null tillit til. Jeg blir deppa og redd. Tårene triller. Den unge frakken på Kvinneklinikken spør: «Har du hørt om barseltårer?» Jeg har lyst å skrike: Jeg skal gi deg barseltårer! Men jeg orker ikke og nøyer meg med et iskaldt blikk. Igjen vil jeg bare hjem. Jeg kommer hjem til slutt – etter to uker. Jeg må riktignok inn igjen et par ganger, blant annet på grunn av mistanke om blodpropp, men etter fire uker er jeg offisielt utskrevet og fri.

Etter utskrivelsen tenker jeg over det som hadde skjedd, igjen og igjen. Tårene triller i et par måneder – hver gang jeg tenker på hvor nære det var. Så mange tilfeldigheter. Selv på kontroller lenge etter den kritiske innleggelsen kommenterer fastlegene at jeg ikke skjønte hvor syk jeg var, jeg som bare ville hjem. Lite visste de om min opplevelse av at døden holdt en klam hånd om foten min fra like etter fødselen og gjennom hele sykehusperioden.

Det gikk bra med meg. Etter et halvt år er hjertet bra igjen, og etter et år er jeg medisinfri. Nå er jeg frisk som en fisk.

Et varmere system

Tenk hvor mange tanker, følelser og behov pasienter har som helsepersonell ikke får tak i. Hvor mange pasienter er det ikke som er stille og samtykkende, men som skriker på innsiden? Selv voksne, sterke personer. Ledere, de utadvendte, de seriøse, de som er vant til å bli hørt. Selv politikerne, som er ansvarlige for omsorgen vi får i møte med hjelpeapparatet, kan bli lavmælte når de er syke og sårbare, enten det handler om angst eller hjertet. Redsel og skam kan dempe oss alle.

Jeg vil ikke fremstå som dum, jeg vil ikke overkjøre fagfolk, jeg vil ikke virke hysterisk. Tenk om jeg oppfattes som svak? Jeg vil i hvert fall ikke at de skal tro at jeg er gal! Grensepsykotisk og Sandviken sykehus neste. Når vi er sårbare, redde, forvirret eller skamfulle, trenger vi å bli møtt med varme og av noen som virkelig lytter. Det er vanskelig å være sårbar i møte med et stort og «kaldt» system hvor det er knapt med ressurser, fokus på effektivitet og overarbeidet helsepersonell som gjør så godt de kan.

Jeg undrer av til på om min historie hadde vært annerledes dersom helsepersonellet hadde hatt tid til virkelig å lytte. Det er viktig i legeverdenen, som i god psykoterapi, at den som gir hjelp, finner ut, sammen med pasienten, hvordan man bruker ekspertisen på best mulig måte. Det er ingen enkel sak, men det kan redde liv og forhindre lidelse. Ville fem minutter ekstra med en sykepleier eller lege, som hadde anledning til å være ordentlig nysgjerrig, gitt et annet utfall eller behandlingsforløp?