Johanne Rogndal Psykoterapeut Oslo

Kan psykologen hjelpe etter traumer?

Publisert 10.08.2017

Det er dessverre slik at mange av oss opplever vonde ting som kan bli et traume. Kortvarige traumereaksjoner er en normal følge av ekstreme påkjenninger, men når plagene varer over tid kan det være nyttig å søke hjelp hos psykolog. Det finnes god behandling for traumer. Skrevet av Johanne Rogndal.

Det er dessverre slik at mange av oss opplever vonde ting, som kan bli et traume. Du kan ha opplevd å miste noen du er glad i. Du kan ha vært i en ulykke. Du kan ha vært i relasjoner som har skadet deg. Du kan ha erfaring med å ha blitt overlatt til deg selv i situasjoner der det du trengte var å bli holdt og fortalt at du ikke står alene. Din historie er unik.

Når vi har opplevd et psykologisk traume, enten det er en engangshendelse, repeterte hendelser eller vedvarende belastninger, settes vi i direkte kontakt med vår egen sårbarhet.  Det kan kjennes som at vi står helt alene i en verden som ikke lenger er trygg, men farlig og uforutsigbar. 

Julie kom til terapi etter å ha vært i en alvorlig bilulykke ett år tilbake i tid. Tenk så skjørt det er, sa hun i første time. Det er som om jeg har levd et liv helt uvitende, og nå er jeg den eneste som ser verden tydelig. Som om jeg observerer alt utenifra. Den traumatiserte trenger hjelp til å se at blant alt det skjøre, er det like mye som er sterkt. At reaksjonene som gjør en fremmed for seg selv, vitner om helt grunnleggende prosesser hos oss mennesker. 


Det er normalt å reagere

I etterkant av ekstreme påkjenninger vil de aller fleste bli preget. For noen vil plagene være flere og sterkere enn hos andre, og vare over lenger tid.  Da kan det være snakk om en traumelidelse. 

Jeg får ikke sove, våkner flere ganger om natten av at jeg skvetter. Bilder og lyder fra den dagen plager meg sånn. Jeg får det ikke ut av hodet, kan ikke styre det, og jeg er redd for å bli gal. Holder jeg på å bli gal? Og jeg er så irritert. Dette er ikke sånn jeg pleier å være. Jeg er ikke meg selv.


Julie fortalte at hun ikke lenger vil være sammen med vennene sine, at hun ikke kjører bil eller buss, og at hun faller ut av skolen. På et tidspunkt sluttet hun også å kjenne etter hvordan hun egentlig har det. Om hun var redd, lei seg eller glad. Jeg synes det er best å ikke føle noen ting. 

På motsatt side kunne hun streve med for sterke følelser, som det ble vanskelig å regulere. For eksempel kunne hun bli plutselig sint uten at hun forstod hvorfor. Det var som om følelsene hun forsøkte å undertrykke kjempet seg til overflaten, dukket opp uten forvarsel, og overveldet henne i situasjoner der det ikke passet i det hele tatt. Slik kan det ofte være. Når følelsene tar kontroll på oss uten at vi klarer å gi dem mening, er det ikke rart at vi gjør vårt beste for å skyve dem vekk.  

Mange som har opplevd noe traumatisk begynner å unngå steder, mennesker og situasjoner som minner om traumet. På den måten forsøker man å ta kontroll. Mange kan også begynne å unngå egne følelser. – For også følelsene våre kan minne oss om en annen tid. 


Problemet med unngåelse er at det bidrar til å opprettholde plagene. Den som ikke forholder seg til egne følelser vil også streve med å ta egne behov på alvor. Følelser er signaler på hvordan vi har det, hva vi trenger, og hva som skjer i omgivelsene her og nå.  Når vi strever med å kjenne etter, er det ofte fordi vi en gang har hatt behov for å ikke føle. Det skal vi respektere og anerkjenne. Det er for enkelt å kun forstå symptomer som indikasjoner på sykdom. Symptomer er i like stor grad forsøk på å overleve en emosjonell smerte som kjennes overveldende. De har hatt en funksjon, og de er der av en god grunn. Julie trengte hjelp til å finne nye måter å tåle og håndtere smerten på. 

 Psykoterapeut Johanne Rogndal Oslo
Psykoterapeut Johanne Rogndal ved Institutt for Psykologisk Rådgivning Oslo

Be om hjelp

Det finnes ingen fasit for når man bør oppsøke hjelp, men dersom du kjenner deg igjen i beskrivelsen over, og du strever med å fungere i livet ditt eller på jobben, skal du vite at det finnes god hjelp for både stabilisering av traumereaksjoner og bearbeiding av traumer. Du trenger ikke å stå alene i dette.

For Julie ble terapi med vekt på stabilisering av traumereaksjoner veien til endring. Jeg trodde ikke at jeg trengte hjelp, fordi det jo var meg som var problemet. Jeg trodde det var sånn her det måtte være. Dessverre er det mange som ikke forteller om traumene eller plagene sine, fordi de skammer seg og ikke vet at det går an å få det bedre. Dette er synd, for vi vet at det som er mest skamreduserende av alt er å fortelle. 

Hjelp for traumerelaterte plager kan finnes i form av psykoedukasjon, støtteterapi, og strukturert behandling med evidensbaserte metoder. Mange kommer langt med god informasjon om vanlige traumereaksjoner. En psykolog kan for eksempel fortelle om hvordan hjernen reagerer på ekstreme påkjenninger, hvordan traumer påvirker vår oppmerksomhet, hukommelse, følelser, atferd, og opplevelse av hvem vi er.  Det finnes også gode strukturerte former for behandling. 

Eksempler er emosjonsfokusert terapi, narrativ terapi, EMDR, traumefokusert CBT og Sensorimotorisk Psykoterapi. En dyktig terapeut kan hjelpe deg med å vurdere mulighetene, og hva som passer best for deg.